Per Remfeldt om Per Remfeldt:
"Jeg har ingen fast oppskrift eller metode når jeg maler. Bildene kommer til meg. Det kan være en ide eller en erindring, noe jeg har sett eller hørt for mange år siden. Billed språket er heller ikke entydig, mange elementer kommer fra naturen - oppfattet og bearbeided gjennom mange år. Naturens rytme og ornamenter, alt blir omdannet og abstrahert."

"Jeg er nok trofast i min kjærlighet til det nye i kunsten som møtte meg i Paris i 40-årene. Det var mine første idealer, og det går en kronglete vei gjennom lyrisk forenkling og abstrakt ekspressionisme til min egen stil. I Parid møtte jeg Paul Klee for første gang. I Oslo hadde jeg Matisse-eleven Jean Heiberg som lærer. Alt blir husket."

Arvid Møller om Remfeldt:
Ung til sinns er kunstneren som fyller sine bilder med impulser han finner på sin vei. "Jeg betrakter og tenker og gjør stadig nye oppdagelser" uttalte Per Remfeldt til Aftenposten. "Det må være plass til en åndelig improvisasjon og en viss spontanitet i utførelsen helt til siste penselstrøk."

Bildene, særlig "tegn-maleriene" fra de senere årene, er fulle av spenning. Som i fjell og steinbildene fra 70- og begynnelsen av 80-årene, har de en forunderlig dobbeltbunn. Det nære budskapet av av skrift på tavle og riss i leire rykker brått vekk og blir trær og byer i fjerne landskaper.

Den robuste fargepoesien og den karakteristiske rytmen med de brå kastene i penselskriften, er fortsatt der. Men det petrografiske mønsteret av striper og fargeflekker på flyttblokker og meteorer har veket plassen for enkle symboler med gjentakelse av korte vertikale linjer.

Paul Klee sa en gang at han måtte tvinge seg til å begynne med det minste. Han ønsket å bli som en nyfødt igjen: "Jeg vil helst være primitiv." Som Klee bestrebet Remfeldt seg på å komme bakenfor alt tillært, inntil det opprinnelige. Bak det umiddelbare i hans seneste bilder, bak det tilsynelatende hjelpesløse i utførelsen, skjuler det seg et univers av gåter. Maleren i ham søker etter begynnelsen. Også i hans bilder kan vi lese tegnene for mennesker og dyret, fjellet, for trærene og byen og elementene.

Abstraksjonen har fulgt Per Remfeldt gjennom et langt malerliv. Han så den som et middel til å heve maleriet fra en skildring av det tilfeldige til det almenne. Abstraksjonen er bestandig der i skjæringspnktet mellom observasjon og intellekt.

Per Remfeldt vevde virkelighet og drøm sammen. Han kunne være søkende, innadvent i enkelte av bildene, mens han i andre bilder var alt annet en lavmælt. Et tilsynelatende kaos av farver og tegn smelter sammen til en dyp stillhet.

Per Remfeldts bilder engasjerer. De utfordrer. De gir ikke rom for almenn toleranse. Og godt er det, for da er vi bare et ørlite skritt fra likegyldigheten, til det stadium da kunsten vil være redusert fra et høyst alvorlig anliggende til ren og skjør underholdning.

Takk og pris: Per Remfeldts bilder lever, attpåtil har de høy puls.

Utdrag fra Arvid Møllers tekst om Per Remfeldt