|
|
Marsauksjonen 2009Tirsdag 17.mars kl. 18.00 |
"Fra Umbedalen"Tunold maler dette maleriet under et av sine første besøk i Hyen i Nordfjord. Det skjer året før han i 1916 erverver en mer enn velkjent røykstove i «sameiet» i Ommedalstunet i dalen med samme navn. Dette tunet med i alt fem brukere og en kunstner lå i et eget dalføre sør for Hyen. Området var kjent både for sin tilårskomne bygningsmasse, sine påkjenninger fra naturens side - og til slutt også for sitt fiendskap overfor en ikke til enhver tid føyelig Bernt Tunold. I 1920 flytter han fra stedet . Tross senere høydepunkt, så er det enighet om at det er under denne tiden Tunold finner fram til sin mest gjennomførte form som maler På dristig vis er det i dette bildet malt med den forvokste elven i bildets forgrunn. Motsatt noen av hans senere bilder fra samme område hvor bl.a. en prosaisk vei tar elvens plass i bildet (se Wiig ss. 90-91), så ser det ut til at Tunold med den kraft og bredde han gir elveløpet, med omhu velger ut en «engstelig» tilstand i naturen selv ! Et kvalifisert omslag i været fra vått til tørt, går - på den våte siden - vel sammen med den forvokste elva, flod-elva i fjellsiden til venstre, fuktigheten i de grønne markene, de våte og fulle hesjene . På den tørre siden har vi en regnbue, sol som reflekteres i markgrunnens gule lokalfarge. Det samme gjelder tåkeskyer som jaget av solstråler er på flukt oppover mot høyere skylag. Vinden østenfra som får det litt rødblomstra graset til å legge seg i vinden - for så å bli malt i vel uttynnede lasurer - havnet også på det tørres debetside i regnskapet. Det samme anføres også ved at slåttefolk er kommet i gang igjen med arbeidet. Kona raker etter og mannen styrer to hester som sannsynligvis trekker en av tidens tunge slåmaskiner. På et annet område av bildet går Tunold på offensiven. Hvorvidt denne offensiv fra en kunstens David mot naturens Goliat får den utgang vi er mest vant til å høre, tror jeg faktisk Tunold inviterer enhver betrakter til selv å ytre seg om. For min del ser jeg imidlertid klare tegn til at vår «engstelige» kunstner prøver å være en tøff, kanskje også seirende David . Tross et vanskelig visuelt fikserbart værskifte, går kunstneren bokstavelig talt i nærkamp med det våte element. Kunstnerens blikk blir nemlig ikke værende ved den forvokste elva. Det er her regnbuen i «Fra Umbedalen» kommer oss til unnsetning. Ved at buens ene fot til venstre i bildets forgrunn går ned i et lauvtre ved elvekanten, rykkes hele regnbuen på denne siden forover til den samme forgrunn. Et ytterligere, enda tykkere buskas til høyre gjentar markeringen av denne sone i bildet. Tross all sin løse sprøhet , så omslutter og avslutter regnbuen, assistert av disse trær og støtter, et rom i bildets forgrunn. Dette rom er samtidig et felt hvor enhver størrelse er mer aktiv enn det som er tilfelle i den mer sammensatte rom-flukten bak. Selv onnefolket og de to hestene virker mindre levende enn de to buskene -. Regnbuen engasjeres også til enda en oppgave. I sitt møte i bildet med den lange, tynne flo-elva som kommer ned fra høyfjellet, danner den nemlig en langbent, stående og stor «X». Når den først sees, får denne «X» oss til se bort fra elva som en absolutt dominant. Uten å gå for meget i detalj , så aktiviserer denne stående figur også bildets luftige høyde-region: Vi får nemlig på nivå med møtet mellom fjellside-elv og regnbue en transport . Den går fra forgrunnen og dens bakke- rom til det åpnere rom i bildets høyere partier. Når det de åser og dalrygger som overlapper hverandre i bildets ultimate bakgrunn også melder seg flere liggende «X», lagt som en ser i stigende orden bakover i bildet, så er det også konstruert et mellomnivå. Sammen med den overliggende romlighet, gjør dette bildet mer mangfoldig enn det Tunolds senere bilder fra samme område framstår som. Vi står her over for ett av Tunolds mest betydelige landskapsmalerier. Inge Torheim, magister i kunsthistorie |
|
